I Klassekampen, Tirsdag 25. Januar 2000
Når vi først måtte ut av huset for se Knut Erik Jensens siste film, "Når mørket er forbi", hadde vi bare en vei å dra: De 250 kilometrene tur-retur Lakselv, der filmen hadde såkalt førpremiere sist onsdag. (19.01.00). Og vel hjemkommet har jeg dessverre en sørgelig nyhet å meddele: Med denne filmen har KEJ havna i et kunstnerisk myrlandskap med mye tåke og larm og lite av lyriske stemninger og sprelske utbrudd av djevelsk filmisk humor han kan skape. Men fordi KEJ er og blir en begavelse, er også hans fiasko med "Når mørket er forbi" av en storslagen støpning.
Og denne håndfaste vurderingen finner jeg også begrunnelser for i utsagn av Knut Erik Jensen sjøl. I et mini-portrett av ham som Filmredaksjonen i NRK brakte sist fredag, sier han bl.a. at "med en gang (filmens) form blir for påfallende, må man bryte ut." Ja visst, og den mest markante svakheten ved "Når mørket er forbi" er nettopp dens påfallende form; det er et voldsomt og utadvendt verk, larmende i sitt lydvolum, mørk og tett på det visuelle nivå, med (figurlig talt) overeksponerte mord, branner og eksplosjoner. Filmen er dominert av affekter og effekter, og i tillegg gjentar KEJ i filmen typiske elementer fra flere av sine tidligere små og store arbeider.
I NRKs miniportrett sammenligner KEJ filmspråket med "menneskets totale språk", d.v.s. med vår evne til å foreta oss én ting, snakke om noe anna, og samtidig la fantasien spinne. Men disse menneskelige ferdighetene spiller vi ut i det små, vi gjør det personlig og delvis innadvendt, mens KEJ i filmen smører sterke bilder, sterkt kontentum, sterk musikk og sterke replikker oppå hverandre. Særlig "Stella Polaris" fra 1993 var langt mer effektiv som film nettopp i kraft av sin mykere og mildere form.
I "Når mørket er forbi" bryter også en for handlingen ekstern stemme stadig og insisterende inn med klumpete metafysiske utsagn. Denne slags grovskårne verbaliteter har aldri tidligere forekommet i noen av KEJs verk, og jeg hører i dem spor etter manusmedarbeider Alf R. Jacobsen. Han har tidligere levert brukbare arbeider innen den delen av journalistikken der jegere og samlere har noe nyttig å utføre, men bøkene hans dokumenterer at han ikke eier ferten av litterære evner og kunstnerisk kraft, kvaliteter som er nødvendige for å kunne skape levende rolleskikkelser i en spillefilm. Det oppblåste og skrytende ved denne mannen, og hans forslitte framstillinger av maktutøvelse i det moderne Norge som for det meste billig kriminalitet, finner man også spor av i denne filmen.
I NRK-portrettet postulerer Knut Erik Jensen følgende om såvel filmkunsten som om livet: "Du skjønner alt og du skjønner ingen ting." Den filosofien, får man si, holder så vidt som replikk i halvfylla på puben, men som intellektuelt fundament for en skaper av moderne spillefilm er den i spinkleste laget, noe vel denne filmen bærer vitnemål om.
Jeg konkluderer med et spørsmål og noen råd til Knut Erik Jensen: Hva tjener det til å forsøke å vinne verden gjennom støyende mystifikasjoner? Kutt for ei tid ut storfilmens svære og kostbare materiell, personell og pretensjoner. Kjøp et avansert mini-kamera. Vandre aleine og dypt inn i nærmeste ødemark. Kjør kameraets objektiv opp i trynet ditt, trykk på sjølutløseren og gjør hva Hemingway en gang påbød: Hvis du har en viktig ting å fortelle, fortell det i én setning. Og jeg føyer til: Segner du fremdeles under en byrde av visdom, poesi eller kunnskap, konserver da budskapet i det enkle kameraet. Forlat så ødemarka og streif gjennom verden den vide i ett år, to år, fem år. Ha det enkle kameraet klart for opptak over alt, i alle døgnets timer. La kun din intuisjon bestemme din og kameraets registrering fra det du ser og hører. Kom så tilbake til dette landet hvor mørket så langt fra er forbi, rediger dine beskjedne opptak og vis dem fram. Kanskje de åpenbarer noe viselig, vittig og verdifullt for oss medmennesker, vi trenger det sårt.
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Mai 2000
|