Praksis (Fra "Bru over trøbla vann", 1994, av Magnar Mikkelsen)

Jeg kom til fjorden - men kjente den ikke. Det skjedde i 1974. Da kjøpte denne skrivende mann en liten sjark og skulle fiske torsk. Jeg hadde etter tyve års fravær igjen landa på fjordens gamle strender og meinte - med rette - at å skrive sannferdig på papir var en usikker levevei. Derfor sto jeg da en tidlig vårdag mellom spant og bordgang, over en 16/22 hk Sabb, med ratt mellom nevene, og med øynene gloende på et nett, lite instrument: Et ekkolodd. Med et juksahjul, nylon, makkongler og svenskepilk begynte jeg å kjøre langs koppmoll og berg, over snag og djup, rundt holmer, mellom skjær og gjennom sund.

Under båtens botn hang en dings av jern skrudd fast. Fra den ble det sendt og tatt imot signaler. Et sted der nede skulle fisk treffes av impulsene, og informasjon presenteres foran ansiktet mitt. Inne i styrehuset svingte ei penn automatisk over papir og tegna prikker, streker og grumsete profiler. Og jeg glodde, men dunkle var tegnenes tale: Hva var botn? Hva var leire? Berg? Fisk?

Da kom en anna mann på fjorden - og han kjente den. Også han hadde en sjark, med mindre fart, mindre maskin - og ingen elektronikk i styrhuset. Når han styrte ut havna sto han bakom styrhuset, i frost og sjøskvett, med fri sikt i alle sjøens, vindens og landskapets tallrike retninger. Han så hvor strømmen bar, la merke til nyanser i lyskulørene, hørte etter klangfargen i måseskrikene. All denne informasjonen saug han inn, behandla den med sin indre prosessor - og satte strak kurs til første fiskested denne dagen. Han lirka ned regulatoren på motoren, kobla propellen fri, la båten på rek, kasta svenskepilken over rekka, lot den skjene gjennom havmørket - og trakk opp fisk.

Dette var naboen min, han hadde levd ved fjorden i seksti år. Når han dreiv juksafiske, dro han én dag utover, én en dag innover, og noen ganger mot øst. Jeg for min del var også født ved fjorden, men hadde vært borte for lenge. Min indre prosessor var okei, men den hadde i sitt lager for gammel, ufullstendig informasjon og greide ikke tolke signalene fra luft og vann, fra øst og vest, fra oppe og nede. Så naboen fikk mer fisk enn jeg.

Først etter ei tid innså jeg at ekkoloddet mitt bare sendte ei enkelt stripe signaler mot bunnen, informasjonen der nede fra måtte bli smal. Men naboen visste hvor fisken var, torsken, flyndra, steinbit og sild. Han hadde erfaring om krafta i fløende hav og om vestavindens virkning under sjølokket. Han visste hvor lodda hadde sine gyteplasser, og hvor altså torsken kom for å spise. Fra sine for-fedre og -mødre i århundrer bakover hadde han arva erfaringer om strømmende liv, levende hav, skiftende vinder, fallende hell og stigende lykke.

Og dette forteller jeg: Denne naboen snakka ikke samisk, og brukte ikke kofte - men var ikledd en levende praksis av samisk ånd og hånd. Noen ti-tusen av hans art lever og strever ennå langs fjorder og elver, de er stinne av lærdom. Det for enkelt å si at de lever nær eller i pakt med naturen, de elsker den ikke i normalt elsklingsformat, for ofte er de på tvers av storm, strøm og skjebne. De lever på fjellet med rein og på grasbeiter med sau, de kan bruke årene og ljåen, men også radar og asdic, for alt hva tilværelsen byr på, driver de med. Dette er den samiske nasjonens hender og føtter, dens hud og hår. Fortell meg om kraften i et hode uten kropp, om fylden i tanker uten rot i erfaringas mold.

Magnar Mikkelsen - Webhus - oversikt og innhold

Redaktør & copyright tekst (c) 2003:
Magnar Mikkelsen. (magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629

Klager på webdesign kan sendes til:
Basia Glowacka jastra@gdansk.sprint.pl

Tilbake til hovedsida