Audun Engelstad, Dagbladet 17. desember 1992.
Det skal vel smake av satire når Magnar Mikkelsen fyrer løs mot sin samtid i "Underveis til Navnløse Havn", men tidvis minner det mest om misantropi.
Det får den effekten at satirens skyts rammer fortelleren, og ikke hans omgivelser. Det er neppe hensikten med denne fortellingen, da hadde det nok blitt dyrket klarere fram.
En kjerne i satiren er at det skal overdrives, men med måte. Et nytt, og grelt, lys kastes over de oppblåste motivene, og blottlegger en overraskende sammenheng. Hvis overdrivelsene antar urimelige dimensjoner, får det hele karakter av å være påtrengende og konstruert, sammenhengene synes å være urimelige.
Når fortelleren i "Underveis til Navnløse Havn" sukkende konstaterer at han nok aldri får sine livsbetraktninger på trykk, men sannsynligvis kommer i avisa hvis han kløyver naboens skalle med øks, så er dette en betraktning som mer rammer fortelleren enn pressen som det sytes over. Fortelleren har inntil dette tidspunkt ikke kommet med noen anskuelser som fortjener spalteplass.
Hva handler så "Underveis til Navnløse Havn" om? Den belyser enkelte sider av livet i området Navnløse Havn, som ligger i landet Ultima Mondo. Ultima Mondo betyr verdens ytterkant, og landet skal forestille Norge, og Navnløse Havn Finnmark.
Romanen består av fire deler. Den første delen tar blant annet for seg stereotypiske oppfatninger av Navnløse Havn, del to kaster et blikk på pressens rolle i Ultima Mondo, tredje del analyserer tettsted-sladderens vesen, og ressursutnyttelse er et tema i den fjerde delen.
Det er viktige debatt-temaer, som alle burde vært takknemlige ofre for spissformulerte satiriske vendinger. Delene bindes mer sammen av formen enn innholdet, og kan vel leses enkeltstående hver for seg.
Dette er ikke ment som noen innvending mot boka, tvert om. Det åpner for spenning i teksten når fortelleren introduserer nye personer som midtpunkt i sine historier. Disse personene har noe gåtefullt ved seg som vekker interesse, men at fortelleren plasserer andre enn seg selv i sine historier, rokker ikke ved at han selv blir romanens midtpunkt. Han er verken gåtefull eller interessant.
Magnar Mikkelsen har skrevet en roman som tidvis er god, men også tidvis dårlig. Leit nok er den oftest intetsigende.
(Audun Engelstad, Dagbladet 17. desember 1992.)
|
Redaktør & copyright tekst © 2000: Magnar Mikkelsen.
(magnar.mikkelsen@c2i.net)
Adr.: 9717 Veidnesklubben, telefon 78499629
Webdesign copyright © 2000: Dag Martin Mikkelsen
(silencio@online.no)
(dagi@sametinget.com)
Publisert her: Juni 2000
|